Kan vi ikke bare kontrollere vekst?
Alt styres etter pris, og konkurranse er drivkraften bak. De store prosjekter og bedrifter trenger penger for å starte. Man har altså et behov for kapital. Etter ett år har denne investerte kapitalen økt. Nå må kapitalen reinvesteres. Slik vokser økonomien. Når investert kapital øker, så kreves det økt effektivisering og/eller produksjon. Økonomiske kriser og arbeidsledighet er resultat av svekket vekst.
Hva med de snille investorene?
Etter dagens system er det få mennesker som har investeringsmidler. Disse bestemmer både hva Norge (og resten av verden) satser på av produksjon og våre fremtidige arbeidsplasser. Dette er et demokratisk problem siden størsteparten av livet tilbringes der man har minst påvirkning. I tillegg har vi gjort oss avhengige av få investorer når det kommer til våre primære behov som vann og strøm. Vi legger gladelig våre og våre barn sine skjebner inn i hender på totalt fremmede mennesker som tilfeldigvis arvet absurde mengder med ressurser. Det er komisk at de samme personer som forsvarer en slik diktatur stadig kommer med advarsler mot Rødt som nettopp jobber for mer demokrati. Noen av disse kapitaleiere investerer i grønn teknologi, og noen i lukrativ barnehagedrift. De er helt vanlige mennesker med én forskjell: de har enorm makt i samfunnet som politiske ledere kan bare drømme om. Hovedpoenget er at kapitalen (og de fleste kapitaleiere) bryr seg ikke om man investerer inn i medisin eller våpen. Den har kun ett formål og det er å vokse.
Hvordan vokser kapitalen?
Dette skjer ved at butikker, barnehager, hoteller, industri eller banker sitter med mer overskudd. Og det finnes utrolig mange heftige måter å sørge for det. Hovedmålet er mer inntekt for hver krone brukt på kostnad, altså at man gjør ting mer effektivt. Her er det viktig å huske at kostnader er også mennesker. Lønn, pensjon mm er utgifter de fleste bedrifter prøver å senke. Noen var oppfinnsomme og investerte i garantert inntekt (flat pensjon tildelt alle barnehager) og senket utgifter (utbetalt pensjon til ansatte var lavere enn tildelte, noe som er lov å gjøre kun i private barnehager).
En statistisk umulighet.
Effektivisering er i de fleste tilfeller mer produksjon. Overproduksjon er allerede et miljøproblem, men skal vi ha kapitalisme som modell så må den altså fortsette å øke. Dagens verdensbanker krever 3% økning per år, dette tilsvarer en dobling av produksjon på litt over 20 år. Hav, jordbruk og dyremangfold trygler om brems. Ønsker dere virkelig å doble alt dette? Løsningen man hører ofte fra den høyre siden i politikken er at teknologi vil redde oss. Man satser hele menneskeheten sin fremtid på (a) at investorer som har nok kapital (b) vil investere i den (c) rette grønne teknologien, der (d) dyktige nok fagfolk (e) vil jobbe med nettopp den (f) rette type teknologi og vil (g) lykkes. Altså 7 usikkerhetsfaktorer jeg kommer på i farta. Og dette på hvert eneste område for seg. Rent statistisk er det et lotteri jeg ikke hadde satset penger på, langt mindre mine barn sine liv. Derimot alle vanlige folk blir oppfordret til å være ansvarsbevisste. Jeg synes det er rimelig frekt å kreve mer bom av oss som er avhengige av bil, samtidig som eliten gir enda mer skattelette til investorene i blind tro. Det er naivt å tro at hver og en av oss skal sitte og lese oss opp på hva som er faktisk miljøvennlig alternativ til enhver tid, hver eneste aktivitet eller hvert eneste produkt i våre liv.
Men alle har jo det bedre i dag?
Fattigdom øker igjen. Både den relative i Norge og på verdensbasis. I dagens system kjemper nesten alle partier mot omfordeling av ressurser. Det betyr at for å få ned fattigdom må vi bruke flere ressurser og legge enda større beslag på planeten. Kapitalisme fungerte godt der vi så store fremgang og reell effektivitetsøkning. Systemet har vokst ut av seg selv. Kappløpet om lavest selskapsskatt for å friste investorene har resultert flere plasser i subsidiering av investorene. Hele systemet om omfordeling er snudd opp/ned. Før samlet vi skatt fra toppen og fordelte på alle, med velferdsstat og stabil kjøpekraft som resultat. Nå tar vi fra de fattige for å bestikke investorene.
Skal du redde planeten eller de fattige? Og du skal velge. Så konklusjonen er at måten bedrifter skapes, ved å gjøre oss alle avhengig av få mektige personer må forkastes. Investering fører til kravet om økt effektivisering og produksjon. Stopper man dette jaget eller begynner å begrense, er det stor fare for finanskriser. Skal man bekjempe fattigdom så må man ødelegge planeten. Skal man redde planeten, så må man sulte mennesker.
Hva er alternativet?
Alt avhenger av måten vi skaper bedrifter/arbeidsplasser på. Dagens investorer må byttes ut. I første omgang må man jobbe med gradvis og forsiktig omfordeling av samlet kapital (8 milliardærer eier mer enn halvparten av jordens fattigste). Denne må fordeles så utover til vanligfolk, kommuner og andre investeringsorganisasjoner. Gjennom demokratiske prosesser skal det velges hvilken næring det skal investeres i. En storstilt investering i omstilling av oljenæring er helt nødvendig. Man må jobbe for mer demokrati der store bedrifter skal være underlagt de som faktisk sitter på kunnskap – arbeidere. Flere små bedrifter må etableres for å motarbeide monopol-lignende tilstander og støtte distrikts Norge. Systemer for å fremme lokal næring opprettes (f.eks. felles distribusjonskanaler). Vi er nødt til å inkludere flere mennesker inn i arbeidslivet, der konkurranse i dag sørger for å utestenge de som ikke er effektive nok, mens en stadig mindre andel mennesker oppfordres til å jobbe mer. Og alt dette skal ikke tres over hode på folk, dere selv skal implementere og vurdere endringer, steg for steg.
Men uten profitt er det ingen fremskritt!
Det å redusere et menneske til kalkulerende maskin som strever for fremgang kun for profitt er det samme som å benekte alt det vi som mennesker har oppnådd lenge før kapitalismen gjorde inntog. Vi har alltid oppfunnet ting, og kommer alltid til å gjøre det.
Kapitalismen er heller bremsende når det kommer til oppfinnelser. Hvem syns du skulle sitte med milliardprofitt for glødelampen: Carl A von Welsbach, Joseph Wilson Swan eller Thomas Edison? Det er lurt å tenke statistikk, det må mange feilgrep til for å få fremskritt. Alle feilgrep må lønnes, så de kan banne vei videre for oppfinnelsen.
Med andre ord: jeg tror på rettferdig ressursfordeling både for å fremme oppfinnsomhet, redde planeten og få alle ut av fattigdom. Jeg tror på kontrollert demokratisk omstilling fremfor den mystiske usynlige markedshånden som så mange tilber tross bevis etter bevis på at den ikke fungerer. Hvem er naiv?
Anna Schärer (1. kandidat)
